Vårherre har atter engang, Hentet de Vakreste Blomstene han fant…

Vi vet at Sorgsmerten er Uendelig Stor

Vi vet det er ei altfor Tung Bør å Bære

Vi vet at Livet er snudd Fullstendig på Hodet

og at ingenting mer blir som før

Vi vet det kommer Vonde Dager

Vi vet det kommer Tunge År

Savn, Sorg, Sinne, Hat og mange Tårer

som andre ikke alltid forstår

Når Livet snur seg så Ufattelig Hjerteløst

Urettferdigheten rammer så Nådeløst

Skal man Forsøke å Gå, finne sin egen Sti

Lære seg å Leve Livet helt på Nytt

Det skal komme en Dag

Da det igjen vil være Mulig

Både å Smile og Le

På en måte der Hele Hjertet er med

Lirosa –jula 2011

Forenklet forelegg

Her om dagen var jeg så uheldig, eller skal man kanskje si sløv eller upåpasselig, å pådra meg et forenklet forelegg. Det hele var en glipp, -en skikkelig dum og unødvendig, sur glipp som politimannen mildt og omsorgsfullt kunne fortelle meg at skjedde med alle eller hvem som helst, noe han hadde stor forståelse for, hvorpå han beklageligvis og uten å blunke likevel så seg nødt til å utskrive den pålagte boten, selvfølgelig måtte han det, hvem kunne trodd noe annet?

Situasjonen var som følger: Med en mindreårig passasjer førte jeg bilen noen få meter fra en butikk til en annen, farten var vel ca. 20 km/t. Nesten før vi rakk å komme igang sto den gule vesten like ved et lyskryss og gjorde stoppetegn. Sakte rullende mot ham, med åpent vindu fikk min passasjer det travelt med å feste bilbeltet som han, under alle andre normale omstendigheter ALLTID og med den største selvfølgelighet setter på seg når vi skal ut å kjøre bil, og som føreren alltid, bare akkurat ikke denne ene gangen, etterspør innen vi setter hjulene igang: "Har du/dere husket selene nå da?"

"Vi kommer fra UP, og har bilbeltekontroll" -sa den gule vesten, "Vi har observert at din passasjer som er under 16 år ikke hadde bilbelte på seg, vi ser at han har det nå, men du som sjåfør av en mindreårig passasjer er ansvarlig."

"Uff a meg og beklager, det var en glipp og det skal aldri skje igjen"

Det var bare å legge seg flat, ikke finnes det noen unnskyldning heller, men sure penger er det, ekstra sure nettopp fordi det var et engangstilfelle, en menneskelig glipp som i prinsippet kune vært mye farligere hvis vi hadde kjørt i stor fart på en annen veg enn med sneglefart noen få meter midt i byens gater.

Lærer vi av slike situasjoner at vi skal bruke bilbeltet for å unngå å bli tatt, eller lærer vi at vi skal bruke bilbeltet fordi det er farlig uten?

Avisoppslag og reaksjoner

En av våre lokalaviser har den senere tid hatt fokus på trafikkdøden på nordtrønderske veier. Sterkt lesestoff der et av hovedoppslagene synliggjorde hver eneste døde de siste ti år.

For oss som er rammet, noe vi alle er på en eller annen måte,kan slike oppslag vekke voldsomme følelser og reaksjoner. Spesiellt om man har mistet en av sine aller nærmeste, vil store medieoppslag gjøre noe med oss enten vi vil eller ikke. Smerten over tapet, sorgen og savnet; alt blir forsterket når man får et omfattende fokus på slike lidelser.

Når vi mister noen vi er glad i, som står oss nær og som vi ikke hadde forestillt oss at skulle blitt borte så brått, er det mye sorgarbeide som skal arbeides igjennom. Mange trafikkdøde er barn og unge som absolutt skulle fått leve i mange mange år, og vi som sitter igjen må etter beste evne lære oss å leve med sorgsmerten. For livet går videre tross alt, livet for oss som lever er der, selv om det er vondt.

For at mennesker som lever i sorg og krise skal kunne bli respektert på en god måte er det viktig å sette fokus på hvordan man har det, og hvilke følelser som settes i sving. Det er viktig at allmenheten får kjennskap til hvordan ulike sorger kan utarte seg, slik at vi kan være bedre medmennesker for hverandre. Derfor må også vi som er rammet tåle å høre om andres sorger, vi må torde å kjenne på egne følelser og vi må akseptere at media bringer vanskelig stoff frem i lyset.

Om vi som er rammet får muligheten til å forberede oss i forkant, er det litt lettere å takle. Her vil lirosa gi ros til Trønderavisa som tok seg tid til å ta kontakt med alle nærmeste pårørende på forhånd, slik at vi hadde en mulighet til mentalt å forberede oss på dette voldsomme fokuset som skulle komme. Riktignok var nok avisas hensikt med sin kontaktrunde i utgangspunket å be om tillatelse til å trykke bilder av våre døde, men allikevel; det at de tok seg tid, og etter beste evne viste omsorg og respekt har nok betydd umåtelig mer enn de delvis stotrende journalistene sannsynligvis var klar over. Men nå vet dere; alle som leser dette: vi som har mistet, glemmer det aldri, vi lever med smerten hver eneste dag,selv om årene skaper avstand til hendelsen og andre, tilsynelatende glemmer.

Derfor er det så viktig at media tar ansvar slik Trønderavisa gjorde i forbindelse med denne saken. Gir oss muligheten til å være litt forberedt.

Så håper vi og krysser fingre og tær og alt vi har om at mediefokuset vil være med på å hindre nye dødsulykker på norske veier, slik at liv kan bli spart.

Giftermål og kritiske røster

Den svenske kronprinsessen får kritikk fordi hun velger å la sin far følge seg til alters når hun skal giftes. Skal vi virkelig betrakte denne symbolske handling om å gi ansvaret for datteren til mannen hun skal gifte seg med, som kvinneundertrykkende i vårt moderne samfunn? Paradoksalt nok nettopp fordi akkurat dette paret vil det uansett være mannen som er kvinnen underlegen. Og kanskje nettopp derfor er det det eneste rette å gjøre for om mulig å skape en slags følelse av balanse en stakket stund i det minste.

Å tjene til livets brød

Arbeider man ærlig, hardt og målbevisst og greier å skaffe overskudd til seg selv og sin bedrift,

blir man lett uglesett og et offer for negativ omtale.

Vinner man derimot en skikkelig pengeslump i et lotteri er man helt.

Arbeider man ærlig, hardt og målbevisst, men uten å lykkes,

er man en sliter og en taper.

Har man ikke mulighet til å slite å jobbe fordi man er syk eller rammet er man en belastning.

Hvem er det som dømmer?

Hvem er det som vet?

Hva om vi kunne utnytte de positive ressursene i hvert enkelt menneske til beste for alle?

Klikk Klakk og Snikk Snakk -i korridorene....

I små og store samfunn, på arbeidsplasser og i ulike sosiale settinger, ser det ut til at menneskene har et slags ubestemmelig behov for å danne klikker, utestenge noen fra det gode selskap eller i det minste la være å involvere. Noe usynlig og udefinerbart som ligger imellom, der en eller flere sterke personligheter fremstår som en type leder(e) for den aktuelle klikk eller gruppe. Her kan det herske til dels sterke meninger og holdninger om hva man bør eller ikke bør gjøre, eller hvordan man kan kle seg eller oppføre seg for å bli akseptert som like mye verdt som de andre.

Et offer for negativ omtale eller negative holdninger fra folk flest kan hende lider uforskyldt.
Den som dømmer har sjelden tatt seg tid til å søke forklaringer eller se grunner for at noen gjør som de gjør eller er som de er.
Det finnes alltid en historie og ingen historie er lik.
Menneskene er ulike og unike. Hvert liv har en personlighet eller sjel og en bakgrunn og historie som kan forklare hvorfor man er som man er. Mange vet det ikke selv engang så hvordan kan andre vite?
Et gammelt ordtak: Døm ingen før du har gått ti mil i hans sko. Det bør vi aldri glemme når vi påberoper oss retten til å dømme et annet menneske for hva det er eller gjør.

Hvem er du som mener deg berettiget til å kritisere andres gjøren og laden?

Hvem er du som opphøyer deg selv, gjerne på bekostning av noen som ikke er tilstede?

Hvem er du som liker å uttale noe negativt om noen som ikke er som deg?

Hvem er du som mener å ha innsikt i en annens liv og virke og derfor har rett til å dømme?

Hvem er du som kritiserer og dømmer uten å spørre hvorfor?

Hvem er du og hva slags liv lever du når du har behov for å rakke ned på en annen?

Hvem er du og hvilken rett har du?

Hvordan kan du?

Hvordan har du det?

Egentlig???….

En kjøkkenbenk til besvær

På kjøkkenbenken hoper det seg raskt og alltid opp med en hel masse saker og ting, papirer og alt som man må legge fra seg et sted og ikke riktig vet hvor, når man står der med de ulike sakene i hendene. Ingen familiemedlemmer er bedre eller verre en noen annen, men det er de færreste som tar seg på tak å rydde og plukke opp etter seg slik at de respektive dingsene får plass der de egentlig hører hjemme. Et forferdelig og grusomt rot som kan psyke ned den sterkeste sjel, og kjøkkenbenken fremstår som et synlig og skamfullt symbol på vår grenseløse overflod i vår del av verden.

Det er ikke bare på kjøkkenbenken det hoper seg opp, men stort sett overalt og hvem har tid og ork til å fjerne alt det redselsfulle rotet som vi strengt tatt ikke engang har bruk for?

En god gammeldags husmor kanskje som steller og rydder og vasker og lager mat fra bunnen av og ikke trenger å bekymre seg for annet enn familiens og boligens ve og vel. Innimellom glimter hun til med sitt nærvær og med et skippertak der det enkleste bare er å skufle alt rett i søpla, for hvem er det som savner noe når alt kommer til alt? Vi kjøper jo bare nytt hele tiden likevel så snart vi har lyst på noe. Og har vi ikke penger akkurat da, så handler vi på krita for alle behov skal tilfredstilles nå og med det samme. En stakket stund er alt såre vel og kjøkkenbenken kan fremstå som et glansbilde fra en svunnen tid eller et bilde fra en interiørkatalog.

Akk, så lenge det varer.

Den gode må lide, den onde går fri.

Om man blir utsatt for forbrytelser, overgrep, tragedier eller andre hendelser der en annen part i utgangspunktet kan klandres, kan man til en viss grad oppnå noe sympati, medfølelse eller engasjement umiddelbart hvis hendelsen er såpass spesiell at den rører ved noe i det enkelte mennesket.

Selv om det skulle finnes et hjelpeapparat som burde ta tak i enkeltsaker og sørge for at rettferdigheten og godheten skjer fyllest blotner ofte det hele bort etter en tid, og når tiden går blir det liksom glemt og den som er "offer" må selv sørge for å bearbeide sine følelser slik at de blir til å leve med.
Hvis man ikke greier det kan hele livet til en i utgangspunktet uskyldig, være ødelagt.

Har man ressurser og viten og vilje til å legge ned stort følelsmessig arbeid for å bearbeide og la følelsene slippe og ende opp med tilgivelse og forsoning er det antakelig den eneste veien å gå, for å slippe å føle seg rammet.
Urettferdigheten er at uansett er det offeret som må bære straffen, mens forbryteren går fri.


Les: Den gode må lide mens den onde går fri!

Hjelp når man trenger?

Når man er utslitt og svak, langt nede eller rammet av alskens problemer eller utfordringer som er vanskelig å takle, må man være oppegående, klartenkt, sterk og frisk for å få hjelp og avlastning som man trenger. Og er man oppe trenger man ikke den hjelpen som man ikke får når man er nede og trenger den....

Lirosa blomstrer...

Lirosa (Rosa pimpinellifolia) er hardfør og nøysom, full av små stikkende torner og sprer seg lett. Opprinnelig kommer den fra Sibir, kultivert siden begynnelsen på 1800-tallet.

Lenge står rosebusken uten synlige tegn på knopper til blomstring, en dag kan man såvidt skimte en knopp eller to, så helt plutselig skjer det liksom som en eksplosjon: roser springer ut overalt og de rene hvite blomstene som hver for seg er svært så enkle med sine fem kronblader og svake duft, er i mine øyne usedvanlig vakre.

De symboliserer på en måte muligheten til å nå mange med enkle og ærlige hensikter. Det jeg liker aller best er at den faktisk tåler vårt røffe klima her i fjellbygdas vinterland. Her ligger også mye symbolikk om man vil....

Naturens gang eller menneskestyrt vern???

Når bamsefar våkner fra vintersøvnen sin er han nok sulten og trenger mat.

I ymse skolebøker ble vi lært at bjørnen er planteeter men at det fantes en og annen slagbjørn som kunne ta sau eller andre dyr. I verneområder for bjørn dukker det utover våren stadig opp beviser for at bildet nok er mer sammensatt enn som så.

De som ferdes mye i skog og mark finner en mengde elgkadaver som viser at bamsefar nok ikke bare eter blåbær.

Naturens lov gir den sterkeste rett til overlevelse og den svakeste går under. Når mennesket påvirker bestanden av en art til å vokse mer vil det i neste nu gå utover andre bestander.

Sauenæringen har i en årrekke fått merke denne prolematikken og stadig flere sauebønder har sett seg nødt til å legge ned sine bruk.

Myndighetene har spyttet inn uhorvelige summer for vern av våre rovdyr og en stadig voksende stamme setter sitt preg på stadig flere samfunn.

Mennesker som bor i disse områdene er ofte frustrerte og mange engster seg for å ferdes i skog og mark.

Ekspertene mener denne angsten er grunnløs og ofte har vi sett holdninger som nærmest håner dem som uttrykker slik engstelse.

Denne elgkua ble tatt av bjørn i fjor vår, hun bar på to kalver og spørsmålet er hvilke dyr vi skal verne om?

En sauebonde som finner sine skamferte og lidenede husdyr vil naturligvis kjenne smerte og over tid bli påvirket.

Elgjegere som oppdager mengder av stygt behandlede dyr vil også kjenne frustrasjon.

Dette er en problematikk som må taes på alvor uavhengig av om bjørnen er reell "farlig" eller ikke. De fleste rovdyr vil naturlig sky mennesket og trekke seg unna lenge før man ville vært i nærheten av å oppdage dem. En rikholdig fauna kan være et mål i seg selv men menneskelige følelser og behov må taes på alvor, så også andre dyr enn våre fire store......

Stille morgenstund

Stille morgenstund

Sol fra skyfri himmel

Speilblank sjø

Nykokt kaffe ute i det fri

Rhododendron i blomst

Ro til å kjenne glede

Vente litt

Bare bli

Før stunden er forbi