Her om dagen var jeg så uheldig, eller skal man kanskje si sløv eller upåpasselig, å pådra meg et forenklet forelegg. Det hele var en glipp, -en skikkelig dum og unødvendig, sur glipp som politimannen mildt og omsorgsfullt kunne fortelle meg at skjedde med alle eller hvem som helst, noe han hadde stor forståelse for, hvorpå han beklageligvis og uten å blunke likevel så seg nødt til å utskrive den pålagte boten, selvfølgelig måtte han det, hvem kunne trodd noe annet?
Situasjonen var som følger: Med en mindreårig passasjer førte jeg bilen noen få meter fra en butikk til en annen, farten var vel ca. 20 km/t. Nesten før vi rakk å komme igang sto den gule vesten like ved et lyskryss og gjorde stoppetegn. Sakte rullende mot ham, med åpent vindu fikk min passasjer det travelt med å feste bilbeltet som han, under alle andre normale omstendigheter ALLTID og med den største selvfølgelighet setter på seg når vi skal ut å kjøre bil, og som føreren alltid, bare akkurat ikke denne ene gangen, etterspør innen vi setter hjulene igang: "Har du/dere husket selene nå da?"
"Vi kommer fra UP, og har bilbeltekontroll" -sa den gule vesten, "Vi har observert at din passasjer som er under 16 år ikke hadde bilbelte på seg, vi ser at han har det nå, men du som sjåfør av en mindreårig passasjer er ansvarlig."
"Uff a meg og beklager, det var en glipp og det skal aldri skje igjen"
Det var bare å legge seg flat, ikke finnes det noen unnskyldning heller, men sure penger er det, ekstra sure nettopp fordi det var et engangstilfelle, en menneskelig glipp som i prinsippet kune vært mye farligere hvis vi hadde kjørt i stor fart på en annen veg enn med sneglefart noen få meter midt i byens gater.
Lærer vi av slike situasjoner at vi skal bruke bilbeltet for å unngå å bli tatt, eller lærer vi at vi skal bruke bilbeltet fordi det er farlig uten?
tirsdag 10. mai 2011
mandag 9. mai 2011
Avisoppslag og reaksjoner
En av våre lokalaviser har den senere tid hatt fokus på trafikkdøden på nordtrønderske veier. Sterkt lesestoff der et av hovedoppslagene synliggjorde hver eneste døde de siste ti år.
For oss som er rammet, noe vi alle er på en eller annen måte,kan slike oppslag vekke voldsomme følelser og reaksjoner. Spesiellt om man har mistet en av sine aller nærmeste, vil store medieoppslag gjøre noe med oss enten vi vil eller ikke. Smerten over tapet, sorgen og savnet; alt blir forsterket når man får et omfattende fokus på slike lidelser.
Når vi mister noen vi er glad i, som står oss nær og som vi ikke hadde forestillt oss at skulle blitt borte så brått, er det mye sorgarbeide som skal arbeides igjennom. Mange trafikkdøde er barn og unge som absolutt skulle fått leve i mange mange år, og vi som sitter igjen må etter beste evne lære oss å leve med sorgsmerten. For livet går videre tross alt, livet for oss som lever er der, selv om det er vondt.
For at mennesker som lever i sorg og krise skal kunne bli respektert på en god måte er det viktig å sette fokus på hvordan man har det, og hvilke følelser som settes i sving. Det er viktig at allmenheten får kjennskap til hvordan ulike sorger kan utarte seg, slik at vi kan være bedre medmennesker for hverandre. Derfor må også vi som er rammet tåle å høre om andres sorger, vi må torde å kjenne på egne følelser og vi må akseptere at media bringer vanskelig stoff frem i lyset.
Om vi som er rammet får muligheten til å forberede oss i forkant, er det litt lettere å takle. Her vil lirosa gi ros til Trønderavisa som tok seg tid til å ta kontakt med alle nærmeste pårørende på forhånd, slik at vi hadde en mulighet til mentalt å forberede oss på dette voldsomme fokuset som skulle komme. Riktignok var nok avisas hensikt med sin kontaktrunde i utgangspunket å be om tillatelse til å trykke bilder av våre døde, men allikevel; det at de tok seg tid, og etter beste evne viste omsorg og respekt har nok betydd umåtelig mer enn de delvis stotrende journalistene sannsynligvis var klar over. Men nå vet dere; alle som leser dette: vi som har mistet, glemmer det aldri, vi lever med smerten hver eneste dag,selv om årene skaper avstand til hendelsen og andre, tilsynelatende glemmer.
Derfor er det så viktig at media tar ansvar slik Trønderavisa gjorde i forbindelse med denne saken. Gir oss muligheten til å være litt forberedt.
Så håper vi og krysser fingre og tær og alt vi har om at mediefokuset vil være med på å hindre nye dødsulykker på norske veier, slik at liv kan bli spart.
For oss som er rammet, noe vi alle er på en eller annen måte,kan slike oppslag vekke voldsomme følelser og reaksjoner. Spesiellt om man har mistet en av sine aller nærmeste, vil store medieoppslag gjøre noe med oss enten vi vil eller ikke. Smerten over tapet, sorgen og savnet; alt blir forsterket når man får et omfattende fokus på slike lidelser.
Når vi mister noen vi er glad i, som står oss nær og som vi ikke hadde forestillt oss at skulle blitt borte så brått, er det mye sorgarbeide som skal arbeides igjennom. Mange trafikkdøde er barn og unge som absolutt skulle fått leve i mange mange år, og vi som sitter igjen må etter beste evne lære oss å leve med sorgsmerten. For livet går videre tross alt, livet for oss som lever er der, selv om det er vondt.
For at mennesker som lever i sorg og krise skal kunne bli respektert på en god måte er det viktig å sette fokus på hvordan man har det, og hvilke følelser som settes i sving. Det er viktig at allmenheten får kjennskap til hvordan ulike sorger kan utarte seg, slik at vi kan være bedre medmennesker for hverandre. Derfor må også vi som er rammet tåle å høre om andres sorger, vi må torde å kjenne på egne følelser og vi må akseptere at media bringer vanskelig stoff frem i lyset.
Om vi som er rammet får muligheten til å forberede oss i forkant, er det litt lettere å takle. Her vil lirosa gi ros til Trønderavisa som tok seg tid til å ta kontakt med alle nærmeste pårørende på forhånd, slik at vi hadde en mulighet til mentalt å forberede oss på dette voldsomme fokuset som skulle komme. Riktignok var nok avisas hensikt med sin kontaktrunde i utgangspunket å be om tillatelse til å trykke bilder av våre døde, men allikevel; det at de tok seg tid, og etter beste evne viste omsorg og respekt har nok betydd umåtelig mer enn de delvis stotrende journalistene sannsynligvis var klar over. Men nå vet dere; alle som leser dette: vi som har mistet, glemmer det aldri, vi lever med smerten hver eneste dag,selv om årene skaper avstand til hendelsen og andre, tilsynelatende glemmer.
Derfor er det så viktig at media tar ansvar slik Trønderavisa gjorde i forbindelse med denne saken. Gir oss muligheten til å være litt forberedt.
Så håper vi og krysser fingre og tær og alt vi har om at mediefokuset vil være med på å hindre nye dødsulykker på norske veier, slik at liv kan bli spart.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
